Her har noen emetofobikere valgt å dele deres historie. Vil du dele din historie, ta gjerne kontakt.

Monica 25år

Min første opplevelse med emetofobi var når jeg var 10 år. Jeg husker jeg var vitne til en gutt som
kastet opp inne i en hytte. Jeg ble så redd at jeg løp så fort jeg bare kunne vekk fra denne hytten.
Årene gikk å jeg var bare preget av oppkast når jeg selv var syk eller så/høre at andre var syke.
Når jeg først ble 22 angrep angsten meg skikkelig. Jeg var på jobb, å begynte å føle meg kvalm
utover dagen. Brått ble det så intetenst at jeg flyktet inn på toalettet. Jeg kastet ikke opp, men
var så kvalm at jeg ikke kunne skjønne hvordan jeg skulle komme meg hjem.
Da samboeren min jobber på samme arbeidsplass, ringte jeg han fra toalettet å sa at han
måtte kjøre meg hjem.Bilturen var det værste i hele mitt liv, å måtte kaste opp i en pose foran
han var det værste. Heldigvis kom jeg meg hjem uten å kaste opp,å det tok ikke lang tid før
jeg følte meg bedre igjen. Etter den dagen har jeg vært sykemeldt. Jeg har vært i behandling
gjennom kognetiv terapi og prøvd forskjellige medsiner uten å lykkes. Angsten ble så stor at
den begynte å kontrollere livet mitt fullstendig. Jeg lever et begrenset liv innendør
nå. Frykten for oppkast har gjort det umulig for meg å gå ut, som feks i butikken, på besøk,
gå tur osv. Nå har jeg begynt smått med eksponeringsterapi og håper det vil lykkes :-)

Heidi 21år

Da jeg var fem år hadde jeg mittførste møte med angsten. Jeg var så innmari dårlig i nesten en uke.
Husker jeg satt på toalettet og kastet opp i badekart ved siden av. Jeg glemmer ikke følelsen jeg
hadde, jeg var livredd! Hele kroppen min føltes som spaghetti, og jeg klarte ikke gjøre noe.
Som femåring sette dette sine spor. I noen år etterpå klarte jeg meg helt fint, det er først etter jeg
ble eldre jeg har slitt med emetofobi sånn ordentlig. Jeg er ofte kvalm og uggen, og selvom jeg vet
dette mest sannsynlig er psykisk, så klarer jeg ikke tenke realistisk. Kun fem ganger i hele mitt liv
har jeg kastet opp, så det skjer svært sjeldent. Om samboeren min har litt vondt i magen bare,
kan det være med på å ødelegge hele dagen min. I værste fall de neste tre dagene.
Det har gått veldig opp og ned i hvilken grad angsten har slått inn, men den er alltid der.
Via gruppen på facebook har jeg fått mange gode råd, trøst og litt hjelp til selvhjelp, og det
fungerer faktisk ganske godt. Jeg gikk til psykolog en periode, men for meg personlig så hjalp
ikke dette stort. Jeg har tro på at selvhjelp er den beste måten å bli bedre på. Jeg jobber
hardt med meg selv og angsten, og håper det med tiden at jeg kan bli frisk.